¹³ Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. ¹⁴ Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya. ¹⁵ Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. ¹⁶ Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. ¹⁷ Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre. ¹⁸ Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. ¹⁹ Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. ²⁰ Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning. ²¹ Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. ²² Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. ²³ For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, ²⁴ og han sa: ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ ²⁵ Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. ²⁶ Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»