Kravet om boikott bygger på misforståelser

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Vi skrev forleden om initiativet fra FNs Menneskerettighetsråd om å svarteliste 112 israelske og internasjonale firma som leverer varer og tjenester til innbyggerne i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, – kjent i norske medier som "Vestbredden" eller "okkuperte palestinske områder."  Initiativet fra denne FN-organisasjonen, som har som oppgave å se til at menneskenes rettigheter blir ivaretatt over alt, ble tatt på vegne av Den arabiske liga, Organisasjonen for islamsk samarbeid, Sør-Afrika, Venezuela og Cuba som i slike sammenhenger gjerne opptrer som menneskerettighetenes høye beskyttere, selv om flertallet blant dem ikke engang har innarbeidet bestemmelsene i FNs universelle erklæring om menneskerettighetene i sin egen lovgivning.

Det siste er imidlertid ikke til hinder for at dette initiativet til vern om menneskers rettigheter vant gjenklang på "den tverrpolitiske venstresiden" i Norge som strekker seg omtrent fra Høyre til Rødt og MDG.  Foranledningen til de sterke politiske reaksjonene og kravene om at Regjeringen måtte gripe inn, var en melding om at Oljefondet hadde investert penger i noen av de virksomhetene som leverer varer og tjenester til innbyggerne i dette området og som menneskerettighetenes venner i FN krever svartelistet.  Det som særlig sved politisk i Norge var informasjonen om at disse firmaene også solgte varer og tjenester til jøder som bor der og dermed tjener penger på "okkupasjonen."

Som vi har forklart tidligere, dekker disse bedriftene hele spekteret av virksomheter som leverer varer og tjenester til drift av et samfunn.  Det er alt fra lokale bakerier og detaljhandel til leveranser av teknisk service for drift av infrastruktur som vann, avløp, elektrisitet, helse- og teletjenester, finans, samferdsel og sikkerhet.  De leverer sine varer og tjenester til så vel jøder som palestinske arabere uten forskjellsbehandling.  Det er imidlertid her det skjærer seg for Arbeiderpartiet, LO, SV, Rødt og MDG.  Å selge varer og tjenester til jøder i Judea er i strid med folkeretten, mener de, derfor må Oljefondet trekke sine investeringer ut derfra, slik FN og boikottbevegelsen, BDS, krever.

Dersom vi for debattens skyld et øyeblikk antar at Israels forsvarskrig fra 1948 til 1967 og den resulterende frigjøringen av de områdene som Jordan ulovlig hadde okkupert i disse 19 årene, var en fiendtlig militær okkupasjon i henhold til folkeretten (det er noen som mener at den også var ulovlig), og at Israel derfor har plikt til å følge de såkalte "krigens lover" som blant annet er Genève-konvensjonenes pålegg om å beskytte og ta vare på den okkuperte sivilbefolkningen og dens eiendommer i påvente av en avslutning av konflikten i form av en fredsavtale, står Israel i et nærmest uløselig dilemma.  Landet har en kategorisk plikt etter Genève-konvensjonene til å holde sivilbefolkningen forsynt med alt den trenger til livets opphold og utvikling.   For eksempel sier Den fjerde Genève-konvensjonens Artikkel 55 bl.a. at "… Okkupasjonsmakten har plikt til med alle de midler den rår over å sørge for befolkningens forsyning av matvarer og legemidler. …"  Plikten gjelder i virkeligheten alt hva et moderne samfunn trenger av forsyninger og tjenester, noe gjeldende folkerettslig sedvane er kategorisk på.

Den samme Genève-konvensjonen påberopes også av alle dem som mener at det ikke er tillatt for jøder å bo i "okkuperte palestinske områder."  De viser til bestemmelse i Artikkel 49(6) som sier at "… okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer."  Men selv om vi definerer Israel som "okkupasjonsmakt," kan vi ikke finne noe eksempel på at en eneste israeler har blitt "deportert eller flyttet" til disse områdene.  

Jøder har bodd der siden Josvas dager, og med hjemmel i FN-paktens Artikkel 80 har deres gamle rettigheter den samme gyldighet i dag som de hadde da Folkeforbundet påla det britiske mandatstyret å "…legge til rette for tett bosetting av jøder" i nettopp dette området.  At den jødiske urbefolkningen under den ulovlige jordanske okkupasjonen ble fordrevet og etnisk renset fra området, svekket ikke jødenes historiske og folkerettslig bekreftede rettigheter.  Det finnes derfor ingen "folkerett" som forbyr jøder å reise til sitt eldgamle hjemland og bosette seg der, – tvert om: Det finnes i folkeretten en dokumentert oppfordring til jødene om å bosette seg nettopp der.  Det finnes heller ingen "ulovlig okkupasjon av palestinske områder" og ingen "ulovlige israelske bosettinger" i disse områdene.  Denne belastende omtalen av et medlemsland i FN bygger i sin helhet på misforståelser som over tid kan ha bygget seg opp i det norske fagmiljøet.

Vi er klar over at Utenriksdepartementet, som har et konstitusjonelt medansvar for en riktig forståelse og overholdelse av folkerettens bestemmelser, sannsynligvis ved en glipp har mistolket den delen av gjeldende folkerett som er nevnt ovenfor, – de har bl.a. vist dette skriftlig i brev til oss av 10. desember 2012 (publisert i tidsskriftet SMA-info nr. 4, 2015).  Denne alvorlige misforståelsen av det jødiske folks rettigheter er gjennom utallige uttalelser fra norske statsråder offentlig og i Stortinget blitt gjentatt så ofte og så kategorisk at en betydelig del av det norske folk for alvor tror at det finnes et "palestinsk område" med "1967-grenser" som er "ulovlig okkupert" og "ulovlig bosatt" av jøder.

Det finnes en rekke okkuperte områder i verden hvor okkupasjonsmaktene har både deportert og flyttet deler av sin sivilbefolkning til bosettinger i åpenbar strid med Genève-konvensjonene.  Vi har aldri hørt et norsk regjeringsmedlem påklage noen av de åpenlyse bruddene på folkeretten.  Alle anklagene om slike forhold gjelder utelukkende Israel, og ingen av anklagene står seg for en folkerettslig analyse.  Det forholdet bidrar sterkt til å kvalifisere Regjeringens og andre norske politikeres belastende omtale av Israels nærvær i de omstridte territoriene til å være tydelig i strid med den internasjonalt anerkjente definisjonen på antisemittisk handling, hvor man krever av Israel en atferd som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon. 

Vi tror ikke at norske politikere eller embetsmenn har en slik hensikt med sine ensidige og belastende uttalelser om Israel.  Problemet har, som vi tror, oppstått ved en misforståelse.  Vi har påtalt andre slike misforståelser, og nylig opplevde vi at Utenriksdepartementets redegjørelse for Sikkerhetsrådets resolusjoner ble korrigert på departementets hjemmeside.  Det indikerer at det kanskje fortsatt kan være håp om at departementets rettsavdeling, ved nærmere ettertanke, kan komme til ny erkjennelse også når det gjelder Israel og det jødiske folks rettigheter i sitt opprinnelige hjemland.